Viktigheten av kartlegging og karttegning – om Toril Johannessens Tilstedeværelse/Presence
by Hanne Hammer Stien

Den 3. februar 2022 holdt statsminister Jonas Gahr Støre en tale ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø (1). I denne talen presenterte han en fornyelse av nordområdepolitikken til regjeringen. Nordområdene er et begrep som også står sentralt i Toril Johannessens silketrykkserie med tittelen Tilstedeværelse (2022–23). Selv om nordområdene kan forstås som et geografisk avgrenset område nord for Polarsirkelen, er det først og fremst et begrep som har blitt brukt i debatter om norsk utenrikspolitikk siden 1970-tallet (2). I politikken for nordområdene som Støre presenterte i 2022, var noen av hovedelementene det grønne skiftet, bærekraftig mat, velferdstjenester, infrastruktur og kunnskapsdrevet politikk. Det siste poenget hans, derimot, var at nordområdene er statens viktigste fredsprosjekt. Nå som vi vet at Russland invaderte Ukraina bare et par uker senere, har den militariserte retorikken i talen blitt enda mer åpenbar.

Den dagen Russland invaderte Ukraina, befant Toril Johannessen seg i Kirkenes, like ved grensen til Russland, hvor hun deltok på Barents Spektakel. Dette er en årlig kunst- og kulturfestival som tar for seg spørsmål om nordområdene generelt og Barentsregionen spesielt. Johannessen var i Kirkenes for å gjøre innledende undersøkelser til et prosjekt på oppdrag for KORO, som senere skulle få navnet Tilstedeværelse. Det offentlige kunstprosjektet skulle inngå i kunstprogrammet til Evenes flystasjon, en fremskutt base for kampfly og hovedbase for maritime patruljefly i Nord-Norge (3). Mens Johannessen var i Kirkenes for å lære mer om hvordan nordområdepolitikken påvirker regionen, invaderte Russland Ukraina.

Invasjonen fikk store følger for festivalprogrammet til Barents Spektakel. Som alltid var planen at programmet skulle foregå på begge sider av grensen, men det var ikke lenger mulig. For Johannessen gjorde invasjonen at hun ble enda mer interessert i de realpolitiske aspektene ved avskrekking og beroligelse, som er viktige prinsipper i Norges sikkerhetspolitikk overfor Russland (4). Som en forberedelse til kunstprosjektet til Evenes flystasjon (som åpnet i år) hadde Johannessen allerede reflektert mye over disse begrepene, men kun som en filosofisk øvelse – nå ble denne poltikken plutselig høyaktuell.

Kartlegging og karttegning er sentralt i Tilstedeværelse. Serien består av seks silketrykk i form av kart som representerer ulike områder som geografisk sett tilhører nordområdene. De visualiserer data som kunstneren har samlet inn, gjennom ulike kartleggingsmetoder, for eksempel analyse av politiske dokumenter, arkivsøk og innsamling av informasjon fra muntlige kilder. Fordi Johannessen har tatt i bruk estetikken fra kartene vi omgir oss med i hverdagen, er arbeidene umiddelbart gjenkjennelige for oss. Imidlertid har hun tilført håndskrift, malte og tegnede elementer på kartene og brukt ulike gummistempler, slik at hvert kart får en unik kvalitet. Dette er med på å destabilisere kartenes konvensjonelle autoritet. Hvis man ser nærmere etter, vil man sakte oppdage innholdet i hvert kart og førsteinntrykket av verkene endres.

Stedfesting av Nordområdene har form av et sirkumpolart kart over de arktiske områdene. Det er et forsøk på å kartlegge hvordan den geografiske fremstillingen av nordområdene har endret seg over tid, basert på politiske dokumenter, samfunnsvitenskapelige publikasjoner og offentlig debatt. I Stedsnavn på folkemunne med tilknytning til militær aktivitet presenteres en samling muntlige stedsnavn som både viser til det historiske og samtidige militære nærværet i Nordland og i Troms og Finnmark.

Trykkene JEG! og VI! refererer til kart over Nordkalotten, et geografisk og politisk avgrenset område som opprinnelig inkluderer de nordlige delene av Norge, Sverige og Finland, samt Kolahalvøya i Russland (5). Dette området utgjør også (størstedelen av) Sápmi – som er det nordsamiske navnet på de tradisjonelle landområdene til samene. Sápmi er et grenseløst område, og slik sett overskrider denne benevnelsen den grensebevisste samtalen rundt nordområdene. Som en parallell til Sápmis grenseløshet kartlegger Johannessen de ulike språkene og dialektene i området, representert ved de mange ulike måtene man sier og uttaler pronomenene «jeg» og «vi» på. Trykkene viser at språkbruken ikke forholder seg til landegrensene. For eksempel snakkes det flere finske språk over hele regionen.

Mens Stedsnavn på folkemunne med tilknytning til militær aktivitet og JEG! og Vi! henleder oppmerksomheten på de multispråklige sivilsamfunnene, tar de mer abstrakte og poetiske verkene Sensorforbudsområder & artsobservasjoner og Synsfelt & menneskeskapte skyer for seg sammenfiltringen av politikk, teknologi, materialiteter og miljøer, inkludert mer-enn-mennesker og mennesker. Sensorforbudsområder & artsobservasjoner er et skjematisk bilde av Evenes flystasjon og området rundt. Bildet består av to lag: former som viser soner hvor filming, fotografering og bruk av andre sensorer fra lufta er forbudt, og prikker som viser observasjoner av ulike arter i området, for eksempel fugler, andre dyr, planter og insekter.

I Synsfelt & menneskeskapte skyer plasserer Johannessen seg selv i bildet. Johannessen baserte verket på sine egne observasjoner av fly over Evenes og en utforsking av yttergrensene for sitt synsfelt. Det har resultert i et abstrakt bilde som på liknende vis som Sensorforbudsområder & artsobservasjoner har en oppløsende kvalitet. Verket tar ikke bare for seg grensene for hva kunstneren kan sanse, men gjør oss oppmerksom på menneskers manglende tilgang på ulike perspektiver og kunnskaper. I denne konteksten er det relevant å trekke frem naturviter og vitenskapsteoretiker Donna Haraways normativ-kritiske begrep situert kunnskap (6). Gjennom begrepet situert kunnskap argumenterer Haraway for at all forståelse er situert, og at all vår kunnskap om verden er preget av når den produseres, hvor den produseres, og hvem som produserer den (7).

I en artikkel fra 2003 med tittelen Cartography is Dead (Thank God!) beskriver den amerikanske kunstneren og geografen Denis Wood kartografiens ugjerninger 88). Han mener den har «spilt en viktig rolle i å gjøre verden trygg for kolonister, gruveselskaper og krigsmakter» (9). Wood argumenterer for at vi må se forbi den relativt nye disiplinen kartografi hvis vi skal få brukt potensialet som ligger i kartlegging og karttegning. Hvis vi tar inn i varmen det mangfoldet av kartlegging og karttegning som foregår blant kunstnere og engasjerte mennesker, blant minoriteter og urfolk, er det mulig å revurdere det hvite, mannlige og eurosentriske utgangspunktet som har dominert kartografien.

Johannessens verk kan relateres til de kunstneriske tendensene som Wood skriver om. Særlig siden 1970-tallet og fremover har flere kunstnere og akademikere brukt såkalt counter-mapping (10), som kan oversettes til å tegne kontrakart, for å sette spørsmålstegn ved nøytralitet, avsløre maktstrukturer og undertrykkende ideologier, ta tak i karts sosiale dimensjon og skape en ny bevissthet om eller rette oppmerksomheten mot eksisterende kunnskapssystemer – i tillegg til å muliggjøre demokratisk tilgang (11). Et eksempel er bokprosjektet Nonstop Metropolis: A New York City Atlas (2016), som er redigert av geografen og skribenten Joshua Jelly-Schapiro og skribenten Rebecca Solnit. De tok utgangspunkt i kart over undergrunnen i New York, og gjennom boken forteller de om byens historie gjennom kart over blant annet protester, musikk, skeiv kultur, trosretninger, morsmålsutbredelse og lekeplasser (12).

Kartene til den samiske kunstneren Keviselie / Elle-Hánsa / Hans Ragnar Mathisen, som utfordrer de etablerte normene for kart over Nordkalotten, er et annet eksempel. I det kjente verket Sábmi/Sápmi (1975), et kart over samenes tradisjonelle bosettingsområder, har han skrevet inn (på nytt, kan man si) de samiske stedsnavnene, og han har ignorert landegrensene som deler Sápmi inn i ulike territorier. Som i Mathisens verk gjør også Johannessen oss oppmerksom på bruken av språk og forholdet mellom begreper, navn og territorier. Verksserien Tilstedeværelse påtvinger oss ingen svar på spørsmålene som serien åpner opp for. Man kan heller si at arbeidet illustrerer hvordan politikk, teknologi, materialiteter og miljøer, inkludert mer-enn-mennesker og mennesker, sammenfiltres. Det får oss til å reflektere over hvordan nordområdepolitikken påvirker ikke bare realpolitikken, men også samfunnet på mikro- og makronivå.

 

(1) Talen kan du lese her: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/statsministeren-holder-tale-om-nordomradepolitikken/id2899124/ (lest 23.10.2023).

(2) Torbjørn Pedersen og Odd Gunnar Skagestad, «En nordområdepolitikk om alt – eller ingenting?» Internasjonal politikk, 78(4), 2020, s. 490–499.

(3) KORO produserer, forvalter og formidler kunst i offentlige bygg og på andre offentlige arenaer. Du kan lese mer om Evenes flystasjon på Forsvarets nettsider: https://www.forsvaret.no/om-forsvaret/organisasjon/luftforsvaret/nye-evenes-flystasjon (lest 23.20.2023).

(4) Ole Marius Tørrisplass, «Deterrence or reassurance? Determining the appropriate Norwegian response to a more unpredictable Russia», masteroppgave, Bodø: Nord universitet 2017.

(5) Fram til den russiske revolusjon i 1917 ble også Kolahalvøya i Russland regnet med i begrepet Nordkalotten.

(6) Donna Haraway, «Situated knowledges: The Science Question in Feminism and Privilege of Partial Perspective». Feminist studies, 14(3), 1988, s. 575–599.

(7) Brita Brenna, «From Science Critique to New Knowledge Practices?» I Ericka Engelstad og Siri Gerrard (red.), Challenging Situatedness. Gender, Culture, and the Production of Knowledge. Delft: Eburon Academic Publishers 2005, s. 27–42.

(8) Denis Wood, «Cartography is Dead (Thank God!)». Cartographic perspectives, 45, Våren 2003, s. 4–7.

(9) Wood, 2003, s. 7.

(10) Begrepet counter-mapping, her kalt kontrakart, ble først introdusert av den amerikanske sosiologen Nancy Peluso i artikkelen «Whose Woods are These? Counter-Mapping Forest Territories in Kalimantan, Indonesia». Antipode, 27(4), 1995, s. 383–406. Sammenliknet med tradisjonelle kart representerer kontrakart alternative måter å kartlegge på.

(11) Christine Schranz. Shifts in Mapping – Maps as Tool of Knowledge. Bielefeld: Transcript Verlag 2021.

(12) Paul Reyes, Joshua Jelly-Schapiro og Rebecca Solnit: «Mapping the Story of New York». The Virginia Quarterly Review, 93(1), Vinteren 2017, s. 22–25.