Forord / Avskrekking og beroligelse
by Silja Leifsdottir

To ord som tilhører sikkerhetspolitikkens vokabular, men som også kan forstås i langt bredere forstand – som en evig balansegang i samfunnet. Ordet avskrekking kan ved første øyekast virke paradoksalt; det kan tolkes som en form for trygghet, der forstavelsen «av-» signaliserer en negasjon, som i ordene «avvæpne» eller «avlyse». I realiteten handler det imidlertidig om å avverge eller avvise noe. I norsk sikkerhetspolitikk dreier det seg om å signalisere styrke for å oppnå stabilitet og forhindre uønskede handlinger. Beroligelse representerer på sin side motpolen– en mykere strategi som bygger på trygghetsskapende tiltak og en forsikring om at det finnes grenser for hvor langt man vil gå.

I flere tiår etter den kalde krigens slutt var balansen mellom disse kreftene preget av beroligelse. Det var en tid preget av tro på samarbeid, avspenning og en verden der diplomati og kulturutveksling kunne erstatte frykt. Men både under arbeidet med Festspillutstillingen til Toril Johannessen og i etterkant, har denne balansen endret seg drastisk. Den forrykkes, forskyves, utfordres – og det kan synes som om vi nå er vitne til et skifte som foregår raskere enn noen kunne forutse. I skrivende stund har Trump vært president i 40 dager, og de siste ukene har det blitt tydelig hvordan avskrekking og beroligelse ikke bare er strategier mellom stater, men også mekanismer som brukes for å håndtere usikkerhet. I møte med eskalerende krigføring, diplomatiske brudd, og en informasjonsstrøm som beveger seg fra det urovekkende til det absurde, har elementer som tidligere beroliget oss – faste allianser, institusjoner og normer – begynt å slå sprekker. Vi skal være bekymret, men ikke redde, sies det. Det er også en hårfin balanse.

Hovedverket i Festspillutstillingen – som også har gitt navn til utstillingen – besto av et helt gulv dekket av filleryer vevd av oppskårne militære tekstiler. Publikum måtte ta av seg skoene for å gå inn, noe som forsterket den fysiske opplevelsen av materialene. Toril Johannessen omtaler det som «den myke delen av forsvaret», en betegnelse som understreker hvordan det harde og uniformerte transformeres til noe taktilt og innbydende. Militærets harde materiell blir til noe hjemlig og sanselig, noe som skaper en uventet kobling mellom forsvar og hverdagsliv. Denne sammenstillingen antyder at trygghet (Forsvaret) også rommer muligheten for aggresjon – et paradoks som reflekteres i utstillingens tittel. Verket illustrerer hvordan sikkerhetspolitikkens logikk infiltrerer hverdagen: at det som skaper trygghet samtidig innebærer en potensiell trussel om vold.

For mange besøkende skapte dette en kompleks og sammensatt opplevelse, der følelsen av trygghet sto i kontrast til en underliggende uro. Utstillingen fremkalte en nærmest sakral stemning der man ble «avvæpnet» idet man tok av seg skoene, samtidig som materialets opprinnelse og kontekst ga rom for refleksjon rundt makt, beskyttelse og sårbarhet.

På veggene i Bergen Kunsthall ble tematikken utdypet gjennom flere serier grafiske verk. I «Stedsnavn på folkemunne med tilknytning til militær aktivitet» (2022 – 2024) har Johannessen kartlagt lokale stedsnavn og kal- lenavn knyttet til militær virksomhet i ulike landsdeler. Serien med abstrakte trykk kalt «Pålitelighetsdiagrammer» (2024), er basert på diagrammer fra militære bombekart som indikerer hvor pålitelige ulike deler av kartet er. Disse tekniske mønstrene – som faktisk brukes i planlegging av luftangrep – minner oss om at bak det estetiske ligger konkrete dødbringende systemer.

Toril Johannessens kunstnerskap har ofte en analytisk tilnærming til systemer, språk og maktstrukturer, der informasjon blir et viktig kunstnerisk materiale. Flere av Festspillutstillingens verk videreførte temaer og metoder fra tidligere prosjekter, blant annet «Words and Years» (2010 – 2016), der Johannessen undersøkte hvordan bruken av ord har utviklet seg over tid i akademiske tidsskrifter og magasiner. I videoverket «Språket er en feilslått teknologi» (2018) er det ikke bare enkeltord, men språkets begrensninger som undersøkes. Her ser vi to snurrebasser føre en absurd diskusjon om språkets evne – eller manglende evne – til å beskrive virkeligheten. På lignende vis tar flere av verkene i Festspillutstillingen opp språkets makt ved å vise hvordan militære strukturer er innvevd i språket og hverdagen. I »Representasjon (for folk og de som representerer dem)» (2022), et permanent kunstverk for Bergen rådhus, undersøkte Johannessen hvordan datagenererte portretter kan fungere som en kollektiv representasjon av byens innbyggere, hvordan teknologi og kunnskapssystemer former vår virkelighetsforståelse – et tema som også var sentralt i Festspillutstillingen, hvor kartografi og militær strategi ble visualisert for å avdekke deres underliggende logikker.

Med utstillingen «Avskrekking og beroligelse» forvandlet Toril Johannessen utstillingsrommet til en arena der militær tilstedeværelse, grenser og geopolitikk overlapper med det hverdagslige. Publikum vandret barbent på avlagt militærmateriell, leste kart som blander sikkerhetssoner og lokalkunnskap, og så hvordan språk og landskap bærer spor av historisk og pågående stormaktsspill. Johannessens viktige, pågående og stadig voksende prosjekt dokumenterer og visualiserer militærets tilstedeværelse i landskapet og den sosiale og kollektive forestillingsverdenen – en tilstedeværelse som tilsynelatende tilhørte fortiden, men som faktisk aldri har forsvunnet.

Tekstbidragene i denne publikasjonen utforsker hvordan historie, makt og politikk formes gjennom minner, kunst og kartografi, og hvordan disse brukes både til å bevare og utfordre etablerte fortellinger.

Hanne Hammer Stien undersøker i sin tekst hvordan utstillingen belyser historiske og sikkerhetspolitiske spørsmål. Gjennom en analyse av Toril Johannessens kunstneriske arbeid diskuterer hun sammenfiltringen av militæret og det sivile samfunnet og hvordan historiske hendelser – fra andre verdenskrig til den kalde krigen og dagens sikkerhetspolitiske situasjon – fortsetter å forme vår forståelse av verden.

Philippe Rekacewicz ser på kartografiens forbindelse til makt og undersøker hvordan kart ikke bare representerer geografiske områder, men også fungerer som politiske redskaper. Han sporer utviklingen av radikal kartografi, en praksis hvor kart brukes til å avdekke maktstrukturer, avkolonisere historiske narrativer og gi stemme til marginaliserte grupper. Gjennom historiske eksempler viser han hvordan karttradisjonen har blitt brukt både til kontroll og undertrykkelse, men også som et verktøy for motstand og aktivisme.

Ingeborg Hjorths tekst går i dybden på verket »Stiklingene. Utdrag fra et ikke-realisert minnestedsprosjekt» (2024) og diskuterer hvordan forsøkene på å etablere et minnested over sovjetiske krigsfanger strandet på grunn av geopolitiske spenninger og urfolkspolitiske hensyn. Hjorths tekst viser hvordan minnepolitikk ikke bare handler om å bevare historien, men også om hvordan fortiden brukes i samtidige konflikter og politiske prioriteringer.

Toril Johannessen bidrar med egne notater og fotografier som strek- ker seg fra barndommen og frem til tiden etter utstillingen. Disse innstikkene bryter opp publikasjonens lineære struktur og skaper en parallell, personlig tidslinje der kunstnerens praksis gradvis trer frem – fra ungdomsår preget av miljøengasjement til senere observasjoner og refleksjoner rundt militær tilstedeværelse, sikkerhetspolitikk og minnearbeid. Notatene vever sammen det private og det politiske, og danner et arkiv over Johannessens blikk på sin samtid – før, under og etter at den har blitt en del av hennes virke.

Publikasjonen er utgitt i forbindelse med Toril Johannessens festspillutstilling ved Bergen Kunsthall, som fant sted i 2024. Den er designet i samarbeid med Petri Henriksson ved Blank Blank Studio.

Mange av verkene til utstillingen er nye og ville ikke vært mulig å realisere uten støtte fra en rekke individer og organisasjoner. Vi vil benytte anledningen til å takke alle våre støttespillere og samarbeidspartnere for deres generøse bidrag til utstillingen: Kulturdirektoratet, Fritt Ord, Grieg Foundation, Norske Kunstforeninger, Bergesenstiftelsen, H. Westfal-Larsen og Hustru Anna Westfal-Larsens Almennyttige fond, Bergen kommune, Norsk kulturfond, Regionale prosjektmidler fra Kunstsentrene i Norge og Billedkunstnernes Vederlagsfond.

Til slutt ønsker vi å rette en stor takk til alle ansatte ved Bergen Kunsthall og ikke minst til Toril Johannessen for å ha skapt en så aktuell, kunnskapsrik og givende utstilling som fortsetter å vokse i betydning og aktualitet.