Avskrekking og beroligelse
by Ruth Aitken

En gang på 90-tallet begynte de gamle imperiene å føles som noe som hørte fortiden til. Jernteppet falt, og en ny verdensorden var i emning. Den kalde krigens slutt markerte tilsynelatende enden på de globale krigene. Denne siste stormaktskrigen hadde vært langsom og strakk seg over flere tiår. Den foregikk ikke i skyttergraver eller i kamp ansikt til ansikt, men manifesterte seg heller i språk, handel og den sosiale forståelseshorisonten. I Nordområdene – et geopolitisk begrep mer enn et geografisk sted – betydde dette demilitarisering og åpning av den eneste grensen Russland hadde til NATO. Tiden var moden for nye relasjoner og samarbeid over grensene.

Avskrekking og beroligelse ble etablert som en sikkerhetspolitisk kommunikasjonsstrategi overfor Sovjetunionen etter andre verdenskrig. Med denne politikken ville Norge demonstrere evne til å forsvare sitt eget territorium, for eksempel som medlem av NATO (avskrekking) og samtidig vise at Russlands land og grenser ikke er truet (beroligelse). Denne balansepolitikken fortsatte etter den kalde krigen med større vekt på beroligelsesdimensjonen, for eksempel gjennom selvpålagte restriksjoner og kultursamarbeid.

I denne nye verden kunne militæret, grensene og de offisielle territoriale kartene synes anakronistiske – som fillete rester etter en imperialistisk fortid som vi nå la bak oss idet vi gikk inn i et fredelig nytt årtusen. Imperiene som fortsatt sto eller var i ferd med å ekspandere – det imperialistiske USA for eksempel, og det omstrukturerte Russland – skulle om ikke lenge forstyrre denne freden. Tre tiår senere, med annekteringen av Krym og fullskala invasjon av Ukraina, har avskrekking og beroligelse som politikk enda en gang fått nytt liv, nå med mindre vekt på beroligelse.

Dette er den tredje utgaven av Toril Johannessens utstilling Avskrekking og Beroligelse. Første utgave var Festspillutstillingen i Bergen Kunsthall i 2024, etterfulgt av en andre utgave hos Nordnorsk Kunstnersenter i Svolvær. Verkene som presenteres her i Tromsø fokuserer på hvordan militærets tentakler strekker seg inn i vårt kollektive folkeminne, i hverdagslivet og miljøet her i nord.
Sentralt i utstillingen står tittelverket Avskrekking og Beroligelse, en serie håndvevde filleryer laget av utrangerte militære tekstiler som dekker gulvet i utstillingens hovedrom. Det minner (i hvert fall meg) om Jorge Luis Borges’ berømte novelle On Exactitude in Science. I et sitat datert til 1600-tallet beskriver han et gammelt imperium hvor de var så besatt av kartlegging at de lagde et kart i målestokk 1:1 som dekket hele imperiet:

«De følgende generasjonene, som ikke var like begeistret for kartografi som sine forfedre, innså at det enorme kartet var ubrukelig, og det var ikke uten en viss ubarmhjertighet at de overlot det til solens og vinterens krefter. I ørkenene i vest finnes fremdeles den dag i dag ødelagte ruiner av det kartet, bebodd av dyr og tiggere; i hele landet finnes det ingen andre relikvier fra geografiens fag.» (1)

Landskapet av filleryer minner om dette oppløste imperiekartet, et 1:1 skalas motkart av menneskelig involvering, politikk og miljøødeleggelse som følge av militariseringen. Forkastede tekstiler som er tatt i bruk, med små spor av insignier og tidligere liv mellom renningene. De peker på en måte tilbake til denne dype fredens tid på 90-tallet, da Johannessen var vitne til at det militariserte Arktis ble roligere og grensene i nord ble åpnet opp. En tid hvor militært utstyr faktisk kunne være overskuddsmateriell, noe man kunne bruke til andre formål. I dag, logisk nok i og med at militariseringen trappes opp, var tekstilene vanskelige å få tak i (2). Filleryene plasserer det militære i den hjemlige og sivile sfæren fremfor å fremmane bilder av fjern krigføring, og presenterer det som noe vi er i en urolig og uavklart koalisjon med.

Dette fanger noe essensielt i Johannessens kunstpraksis. Hun bruker presisjon i sin innsamling og behandling av informasjon for å analysere fenomener i verden rundt oss. Men i stedet for å bruke dataene til å fastslå et verdensbilde gjennom kart, statistikk og diagrammer, bryter hun på en leken måte ned forventninger til disse bildespråkenes autoritet ved å infiltrere de.

Serien Stedsnavn på folkemunne med tilknytning til militær aktivitet kartlegger navn som folk har gitt forskjellige steder, områder eller landemerker over hele landet som refererer til Forsvaret, krigshistorie eller militær aktivitet. Til denne utstillingen lanseres også en reproduksjon av Stedsnavn på folkemunne… som selges som plakater en kan ta med seg hjem. Som en form for folkeantropologi kan man selv endre og skrive inn nye navn på kartet.

Jeg! & Vi! presenterer to kart over Nordkalotten. Det ene kartlegger de 19 forskjellige ordene for «jeg» som tradisjonelt brukes i områdene, og det andre kartlegger de forskjellige ordene for «vi». Ordene gjenspeiler befolkningstettheten og deres ulike språk og dialekter. Gjennom en sirkumpolar projeksjon forsøker Stedsfesting av Nordområdene å kartlegge de mange forskjellige geografiske områdene som begrepet «Nordområdene» refererer til i ulike skriftlige kilder.

Militæret og nasjonalstaten er ikke bare abstrakte blokker av makt langt der borte – de er vevd inn i strukturen i våre samfunn, i våre landområder, i våre historier. De taler for oss, til oss, og påvirker hva vi anser som verdifullt, som ekte, eller om et territorium i det hele tatt eksisterer. Johannessens utstilling avslører det vi alltid har visst, men som ofte er vanskelig å se tydelig – at ideer om land, nasjonalitet og det militære eksisterer i en kompleks, om enn antagonistisk, allianse med menneskene og samfunnene som bærer disse ideene. Når vi snakker om forsvar – forsvar for hvem og av hvem? Og i perioder med fred og perioder med iskald konfliktskyhet som nå, hva slags virkning har dette på folks hverdag og liv?

Mange små referanser og historiske fragmenter flettes sammen gjennom arbeidene i utstillingen. Vi finner også små bruddstykker fra Torils eget liv. Anekdoter og notater fra oppveksten i «Nordområdene» i en tid preget av demilitarisering og miljøbevissthet danner en bakgrunn for utstillingen og vever seg inn i verkene. Kartene over imperiet, med sine rutenett, utelater ofte slike koblinger og kompleksiteter i sine flate fortellinger – kartene inkluderer ikke menneskene, plantene, livet.

Avskrekking og Beroligelse presenterer en annen kartografi, av folk og samfunnsliv som farges av remilitariseringen av Norge og Europa.

(1) «On Exactitude in Science», Jorge Luis Borges and Hurley, A. (1999). Collected fictions. New York: Penguin Books. Oversettelse fra engelsk av Tromsø Kunstforening.
(2) Tekstilene som er brukt i filleryene er kjøpt fra bruktforhandlere og privatpersoner, og kommer hovedsakelig fra Nederland, Norge og Sverige. Det Norske Forsvaret selger ikke lenger overskuddsmateriale til bruktmarkedet på grunn av strengere retningslinjer for hva som kan selges på det sivile markedet. De siste årene har de blitt kritisert for å skape mye tekstilavfall, da de kaster tonnevis av tekstiler hvert år, hovedsakelig ved å brenne dem. Tall fra 2020 indikerer 350 tonn årlig.